Jeg er ingen filosof, men jeg mener at livskvalitet handler om at livet er verdt å leve. At man ser frem til å stå opp, i alle fall mesteparten av tiden. At man kan smile litt i løpet av en dag og at man føler at man er verdt noe.
Så er det personer som mener at livskvalitet bare handler om arbeidsevne eller det er i alle fall denne holdningen de uttrykker i praksis. For hvis man er syk så skal man ikke kunne gjøre noe annet enn å være i sengen. Syk er syk, ferdig snakket.
Friske mennesker
Når man kommer inn etter en lang dag på jobben så hender det at man bare kollapser i en stol og blir sittende resten av kvelden. Kanskje orker man så vidt å lage seg litt mat før man kryper opp i sengen. I løpet av en prosjektperiode så kan man gjerne ha flere slike dager. Men så kommer helgen, en liten ferie eller ting roer seg på jobben. Man får tid til å gjøre litt annet enn bare jobb. Kanskje en fisketur? Eller man tar seg tur på byen med venner? Muligheten er mange når jobben er ferdig og man trenger en avkobling.
Ingen pauser
Friske mennesker får slike pauser, men det gjør ikke syke mennesker. Et friskt menneske kan bruke en til to dager på å komme seg etter en stressende periode. Et menneske med en kronisk sykdom kan bruke 1-2 uker eller mer på å få hodet over vannet. I løpet av de 1-2 ukene så ligger de gjerne i sengen fordi de ikke klarer å stå opp.
Mange personer som sliter med kroniske sykdommer har også gjerne sekundære lidelser. Dette er lidelser som kan forverres ved stress og belastning. Så for lite hvile i hverdagen kan fort utløse virussykdommer og bakteriesykdommer og i verste fall få et dødelig utfall.
Fortjener de svake å ha livskvalitet?
Så det man må finne ut av i denne debatten om sykdom og antall syke er hva du legger i livskvalitet. Hva synes du er grei livskvalitet for en person som du betaler lønnen helt eller delvis for. Er det greit at de går ut og drikker et godt glass vin til maten en gang i blant? Er det riktig at de skal ha muligheter til å reise bort? Hvor stor plass skal arbeid ha i deres liv?
Når du har tenkt over det, så må du snu på det. Hva om arbeid skulle ta like mye plass i ditt liv som det gjør i den sykes liv? Altså hvis det eneste du gjør, dag inn og dag ut, er å gå på jobb. Du kollapser i stolen din etter arbeid, sover, spiser og gjentar. I tillegg til dette så sliter du med en sykdom av noe slag. Så du kan ikke, selv i ferier, gjøre noe annet enn å fokusere på å holde ut en dag til.
Er det slik samfunnet skal være? Eller skal vi håpe at vi kan få et godt liv selv om vi skulle være så uheldig å bli kronisk syk.